Rubin nr. 1 2017 s.6-9 Rom for helhet

 

Rubin 2017 nr. 1 s.6-9

 

Rom for helhet

 

Av Knut Omholt

 

Studenter er en gruppe hvor forholdsvis mange har psykiske vansker. I fjor hadde jeg et prosjekt med kunstterapi for studenter ved universitetet i Ås. Det overordnede målet var å utforske kunstterapi som en terapiform for studenter med psykiske utfordringer, og det konkrete målet å redusere plagene for de som var med i terapigruppen. Jeg forteller her om prosjektets finansiering, organisering, gjennomføring og resultater.

 

Bakgrunn: Studenters psykiske helse

I Studentenes helse- og trivselsundersøkelse i 2014 oppga hver femte student å ha alvorlige plager. Dette er dobbelt så høy andel som i de samme aldersgrupper ellers i befolkningen. Andelen hadde steget fra forrige undersøkelse i 2010. Økende forekomst av psykiske vansker blant studenter er en internasjonal trend. Bare en tredjedel av de med alvorlige plager hadde søkt hjelp det siste året. En anslår et udekket hjelpebehov blant 4-6% av alle studenter på landsbasis. Det er derfor viktig å utvikle tiltak som kan styrke studenters psykiske helse.

 

Finansiering fra ExtraStiftelsen og Rådet for psykisk helse

Prosjektet hadde form av en terapigruppe jeg ledet. Tiltaket ble finansiert av ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering gjennom Rådet for psykisk helse. ExtraStiftelsen får en andel på 6,4 prosent av overskuddet til Norsk Tipping. Midlene deles ut til prosjektarbeid i frivillige helseorganisasjoner, innen forebygging, rehabilitering og forskning. Alle frivillige helse- og pasientorganisasjoner kan søke om støtte gjennom ExtraStiftelsen. Hvis en som terapeut skal søke støtte i sin egen virksomhet, henvender en seg til en organisasjon og utarbeider en søknad i samarbeid med den. Det er organisasjonen som sender inn søknaden og står ansvarlig for prosjektet. Søknadsfristene til ExtraStiftelsen er 15. mars og 15. september, men søkerorganisasjonene har tidligere frister for å kunne behandle og velge ut de prosjekter de vil satse på. En spesiell ordning kalles ExtraExpress. I den kan en søke midler til mindre og lokale tiltak med beløp mellom 5.000 og 30.000 kroner. Informasjon om ordningene finnes på nettsiden extrastiftelsen.no.

 

Organisering og rekruttering

Brukermedvirkning blir sterkt vektlagt ved ExtraStiftelsens tildelinger, og en må derfor finne ut hvordan en kan få i stand den. I det prosjektet jeg hadde, satte jeg sammen en arbeidsgruppe til å følge det. Medlemmer i gruppen var helsesøsteren som leder Helsestasjonen for ungdom og studenter i Ås, den velferdsansvarlige i Studenttinget ved universitetet, en representant for Mental Helse Ungdom i Ås, og meg selv, som prosjektleder. Vi hadde fem møter i gruppen i løpet av året, hvor vi så på saker som hadde å gjøre med markedsføring, praktiske spørsmål i drift av terapigruppen og evaluering.

Det var av stor betydning for rekrutteringen av deltakere til tiltaket å ha samarbeid med Helsestasjonen. Ansatte der informerte om tilbudet og anbefalte det. Markedsføring for øvrig skjedde gjennom studentenes og Studentsamskipnadens nettsider, ved informasjon til studieveiledere og ved at jeg satte opp plakater rundt om på universitetsområdet.

 

Rom

Rommet vi benyttet er en stor sal ved universitetet som ellers blir brukt til forelesninger. Jeg gjorde den om til atelier hver torsdag ettermiddag. Mye fysisk arbeid, med å flytte og stable stoler og bord og å bære inn alt utstyret. Men givende å se hvordan et rom kan skifte karakter, og hvordan seks-åtte mennesker som arbeider kreativt med kunstneriske medier kan fylle en så stor sal med liv; en sal hvor det med vanlig møblering og en power-point skjerm der fremme kan være litt kaldslig hvis det ikke er flere enn femti mennesker der.

Vi har ytre fysiske rom, og vi har indre psykiske. Ved å ominnrede salen og sette i gang kunstneriske aktiviteter i den, åpnet jeg for at studentene kunne komme i kontakt med deler av det indre rommet sitt som det ellers ved universitetet ikke er lagt til rette for at de skal utforske. Jeg kalte tiltaket ‘Rom for helhet’.

Terapigruppen

Terapigruppen møttes to timer en kveld i uken over tolv uker. Det var en gruppe om våren og en om høsten. Åtte studenter fulgte forløpet hver av gangene. Det var kun kvinner i den første gruppen, men to menn med i den neste. Årsaker til at deltakerne meldte seg på var slike som sjenanse og ensomhet, lav selvfølelse og usikkerhet på seg selv og sin egen verdi, vanskeligheter med å vite hva en vil og å stå for det, nedstemthet, stress og angst. Som følge av disse utfordringene kom også konsentrasjonsvansker og problemer med å mestre studiet.

En kan spørre hvorfor studenter har dobbelt så høy forekomst av psykiske vansker som deres jevnaldrende? Har det å gjøre med studiesituasjonen, eller er det slik at de som er disponert for psykiske plager i større grad enn andre søker seg til høyere utdanning? Alle de som deltok i de to terapigruppene hadde vansker som hadde gjort seg gjeldende før de begynte å studere, så det var ikke studietilværelsen som hadde skapt dem. Men studiesituasjonen kan forsterke problematikker, ved at en må mestre nye omstendigheter, slik som å bo alene, lage mat, passe på døgnrytmen, legge opp lesingen selvstendig og skaffe seg nye venner.

 

Forløpet – De første gangene

Hva vi konkret gjorde den enkelte gang ble litt forskjellig i høstens gruppe i forhold til i den som gikk om våren. Den følgende framstilling er basert på forløpet i høstsemesteret.

Min intensjon med opplegget de første gangene var å skape trygghet deltakerne imellom, tillit hos den enkelte til å kunne uttrykke seg med kunstneriske midler på en intuitiv måte, erfaring med at det en lager kan si noe til en, og håp om at en kan utvikle sider en ikke har tatt i bruk.

For å starte denne prosessen var arbeidsmåten den første kvelden slik (basert på et opplegg Bente Ploug hadde i utdannelsen ved Institutt for kunstterapi): Hver deltaker tar et stykke aluminiumfolie 40 cm bredt og 150 cm langt og strekker det ut fra sin stol og inn mot sentrum av ringen vi sitter i. Etter en meditasjon, skal den enkelte med lukkede øyne bøye seg frem, ta fatt i folien, kjenne på den, begynne å forme den, og la den bli til en skulptur. En skal så åpne øynene, ta i betraktning figuren og sette en tittel på den. Deretter skal den enkelte sette sin figur ned på gulvet et sted inne i sirkelen, der hvor en vil ha den. En kan flytte på sin figur hvis en føler for det. En skal spørre figuren der den står ‘Hva kan du hjelpe meg med?’ og skrive fritt om det noen minutter. Deretter tar hver et A3-ark og tegner med oljepastellkritt de omgivelser som figuren kan trives i. Deltakerne deler opplevelser de har hatt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Figur laget av aluminiumsfolie første gang. Omgivelser som figuren kan trives i.

Tittel: "Hullet" (som en kan se sannheten gjennom).

 

 

Den andre gangen arbeidet vi med utganspunkt i portretter deltakerne skisserte av hverandre. Portrettene kan sette i gang refleksjon over hva som er ens selvbilde, og hva som en alternativt kan ønske å få mer fram, noe spennende, triggende, kreativt, … . Portrettet som representerer den sistnevnte siden kan gi deltakeren et glimt av at hun har i seg mer enn det hun vanligvis tar i betraktning. Hun skal notere tre stikkord for hva portrettet viser henne. Så skal hun male et bilde fra det for å få mer tak i hva det står for. Og hun skal forankre denne kraften ved å kjenne etter hvor i kroppen den kan ha sin basis, slik at hun kan få tak i den senere.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Portrett av en side en vil ha mer fram. Uttrykk malt fra portrettet: Tittel: "Kilden".

Stikkord for hva det representerer:

Optimistisk, positiv, leken.

 

 

Den tredje kvelden malte deltakerne suksessivt kaos, rytme og motiv (beskrevet hos Skov 1997, s.84-85). De blir på den måten kjent med ulike fundamentale uttrykksmåter en kan benytte og tilstander en kan oppleve. Når jeg velger øvelser, er det primært ut fra det jeg selv har erfart av å gjøre dem, og denne metoden handler for meg om at det ut av kaos kan komme noe som er mer originalt en det en ville kommet frem til om en hadde skullet gå mer rett på.

 

Kritikeren og de indre foreldre

De neste gangene dreide seg om å bli kjent med mulige hindringer i ens utvikling. Da kom de øvelsene som de fleste deltakerne nevnte i evalueringen hadde gitt dem størst utbytte. Den første av disse var oppgaven med å atskille den indre kritikeren (med utgangspunkt i Skov 1997, s.42). Øvelsen består i at hver tar et stort ark og skal på det male det en har lyst til å uttrykke. En gjør klar et annet ark et annet sted i rommet. Når en begynner å male det en har lyst til, vil det som regel snart melde seg en kritisk stemme inne i en, og når det skjer, går en til det andre arket og markerer der hva som kommer fra kritikeren, i bilde eller tekst. På dette viset kan en få mer tak i hva kritikeren sier og vil. Noen som tidligere hadde vært i terapi hvor en ikke skulle innlate seg med kritikeren, fant det fruktbart å komme i en dialog med den på dette viset. KRITIKRT

Den neste gangen arbeidet vi med de positive og negative foreldre (på grunnlag av Skov 1997, s.72): Hver tar et stort ark, trekker opp en sirkel i midten, som kan symbolisere en selv, og deler flaten rundt i fire kvadrat, et kvadrat for positiv mor, et annet for negativ mor, et tredje for positiv far og det fjerde for negativ far. En maler inn i det enkelte kvadrat et uttrykk for det en har opplevd av den aktuelle siden ved forelderen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Positiv og negativ mor og far. Kritikeren.

 

At det er disse to øvelsene som av flest deltakere blir fremhevet som de viktigste, er en indikasjon på hva som er deltakernes største utfordringer. Å ha en indre kritiker som nedgjør det en egentlig vil, er jo en nokså allmenn erfaring. Men i dette tilfellet er nytten av å ta fatt i kritikeren i samsvar med at denne generasjonen blir kalt ‘generasjon prestasjon’, de opplever et stort forventningspress med hensyn til å skulle gjøre det godt i livet, og mange av dem er perfeksjonistiske, noe som blant annet kommer frem i utsagn om at det de har laget ‘ikke er blitt så fint’.

Utbyttet av å se på de positive og negative foreldreaspektene viser at det er mange av deltakerne som sliter med ‘unfinished business’ i forhold til foreldrene. Denne kan bestå i at de lever opp til normer og verdier hjemmefra som går på bekostning av det de egentlig vil gjøre og den de egentlig vil være. Noen blir også trukket mellom foreldre som er skilt ved å skulle fungere som bindeledd mellom dem. Og noen tar ansvar for å støtte foreldre som sliter med sitt eget liv.

 

Arbeid etter eget behov

Den sjette kvelden arbeidet deltakerne med å skulpturere den indre feminine og maskuline side. Så langt i forløpet ledet jeg hver gang et opplegg som deltakerne fulgte. Nå kom noen ganger da deltakerne arbeidet ut fra sitt eget behov, med grunnlag i det de hadde erfart så langt. Vi brukte da innledningsvis den enkelte kveld en del tid til samtale for at den enkelte skulle finne hvor en var og hvilket spørsmål en kunne ta som utgangspunkt for sitt arbeid. Jeg foreslo også uttrykksform hvis en deltaker stod fast med hensyn til å finne det. I bakhånd hadde jeg dyrekassen som en støtte til å finne et begynnende uttrykk for en følelse, hindring eller ressurs, ved at deltakeren kunne velge et dyr som kunne personifisere den. Jeg hadde også en kortstokk som kalles Symbolon (som ligner Tarot, men er ikke det) som jeg la utover et bord, og så kunne en trekke et kort med motiv en kjente kunne si noe om ens situasjon. Deretter kunne en gå videre med å uttrykke fra dyret eller kortet.

Den grunnleggende metoden jeg har med meg fra utdannelsen ved Institutt for kunstterapi er den aktive imaginasjonen til Jung: Vi går inn i et tema, uttrykker et bilde av det, samtaler med uttrykket og undersøker eventuelt hva det skal bety i eksistensen. Som det fremgår ovenfor benyttet jeg også mange spesifikke øvelser fra den utdanningen. Men jeg har funnet at både når jeg bruker slike øvelser og når deltakerne skal arbeide ut fra egne behov, kan det være hensiktsmessig å tenke i mer generelle bakenforliggende modeller enn Jung sine. Gjennom det kunstterapeutiske arbeidet skal deltakeren komme i en samtale med uttrykket og derved med ulike sider i seg selv. Til å legge opp slike samtaler har jeg hentet mye stoff fra det som er blitt kalt teorien om ‘dialog med seg selv’ (Hermans & Hermans-Konopka 2010). Denne teorien beskriver hvordan psyken kan oppfattes som et rom med mange posisjoner, som jeget kan forflytte seg mellom og komme med synspunkter fra. Som en praktisk måte til å komme i kontakt med de ulike posisjoner har jeg hatt nytte av fokusorientert tilnærming, inspirert av bøker av Ann Weiser Cornell (særlig 2005). Laura Rappaport (2009) har beskrevet hvordan en fokusorientert terapi kan kombineres med en kunstterapeutisk.

Avslutning

Mot enden av forløpet hadde jeg igjen et felles opplegg med sikte på at gruppen skulle komme til en avslutning. Den nest siste gangen hadde jeg en arbeidsmåte som kalles ‘drømmehagen’ (inspiret av London 1989, s.157-161). Den består i at hver tar et ark kraftpapir – 90cm x 150 cm - og fester det til et bord. En gjør også klar malesaker som en setter på en stol ved siden av slik at hele papirflaten er fri. Etter en meditasjon skal den enkelte male sin ‘drømmehage’, det vil si et sted hvor en kan kjenne at det er godt å være. Når deltakerne har malt en stund og den enkelte er kommet inn i det motiv hun intenderer, avbryter jeg og sier de skal legge malesakene til side, ta i betraktning det de har fått frem, så lukke øynene og se for seg hvordan bildet skal ta seg ut når det er fullført. Hver av dem skal så gå til en annens maleri, ta det i øyesyn, se hva en synes det kan passe å føre inn der og så male det. Etter en stund sier jeg at de igjen skal legge malesakene til side, gå til en av de andre sitt bilde …, og slik forsetter det fire-fem ganger, til den enkelte kan gå tilbake til sitt eget maleri. Der skal hun se hva som er skjedd siden hun forlot det; noen har grepet inn i drømmehagen, og hun skal bestemme seg for hva av det hun vil beholde og hva hun vil erstatte med noe annet, for at den visjon hun hadde skal oppfylles. Øvelsen med drømmehaven ser jeg som en parallell til det som kan skje når en skal gjøre forandringer i sitt liv, slik som å føre ut i eksistensen noe en er litt klar over i terapi. Det kommer da ofte inn noen stemmer utenfra eller innenfra som vil motarbeide forandringen. Så når en kommer tilbake til bildet av haven, er prøven hvordan en vil forholde seg til innslagene som kommer fra andre posisjoner enn ens eget senter.

Jeg fikk deltakernes tillatelse til å ta vare på det de lagde den enkelte gang og lagre det til den siste gangen. Da tok vi frem igjen alt, og hver deltaker hadde et bord hvor hun la utover alt hun hadde laget, gikk gjennom det og fant en tråd i det og skrev ned esssenen i det hun nå så hun hadde fått ut av forløpet og hva hun hadde å arbeide med videre. Vi gikk rundt til den enkelte som viste hvilke uttrykk hun betraktet som de viktigste og hvilken sammeneheng hun kunne finne mellom dem.

 

Evaluering

Jeg hadde samtale med hver av deltakerne før forløpet startet, for å få vite om deres bakgrunn og ønsker. Da forløpet var over, hadde jeg igjen en individuell samtale med dem, om hvordan de hadde erfart opplegget.

Noen momenter som kom frem i svarene var knyttet til det å kunne uttrykke seg materielt – i bilder og figurer: Gjennom den skapende prosessen fra indre forestilling til ytre uttrykk kunne det skje en bearbeiding, slik at noe nytt kom frem i forhold til den oppfatning en hadde hatt før. Tanker som ellers kvernet rundt, kunne holdes fast i et bilde, en kunne se utenfor seg det en syntes var vanskelig, og dette kunne gi mer klarhet i hva det var som trakk til ulike kanter. En kunne få en distanse til kreftene, det var ikke lenger så kaotisk, det kom mer orden i tilværelsen.

En annen gruppe momenter hadde å gjøre med endring i selvbildet, ved at det i bildene kom frem nye sider ved en selv. Det ble klarere hva en hadde i seg. En kunne se seg selv fra ulike vinkler og sette seg selv inn i nye sammenhenger.

En tredje type aspekter hadde å gjøre med utvikling i uttrykkene, mot at de etter hvert ble bedre rent estetisk, og også mer treffende for det en opplevde. Temaet en hadde ble klarere og en kunne se hvilken retning en skulle gå i og hvilken tilstand en skulle søke mot.

Et fjerde slag faktorer dreide seg om at en så mer hva som var realiteten både i relasjon til mennesker i det ytre og i relasjon til krefter i det indre. Det ble tydeligere hva som var ekte og verdt å forfølge og derved hvordan en skulle forholde seg. En deltaker sa at hun var kommet i kontakt med nye verdier, og hvis hun skulle fremme dem, kunne hun ikke lenger gå rundt og være sjenert og usikker på seg selv!

En femte type moment var at en gjennom det skapende arbeidet fant et sted til å realisere sin lyst til å gjøre noe kreativt.

Deltakernes evaluering bekrefter styrken i kunstterapiens egenart som en terapiform hvor en kreerer synlige ytre bilder på de ulike kreftene en opplever i og utenfor seg.

Referanser

Cornell, A. W. 2005. The Radical Acceptance of Everything. Berkeley: Calluna Press.

Hermans, H. & A. Hermans Konopka 2010. Dialogical Self Theory. Positioning and Counter-Positioning in a Globalizing Society. Cambridge: Cambridge University Press.

London, P. 1989. No More Secondhand Art – Awakening the Artist within. Boston & London: Shambhala.

Rappaport, L. 2009. Focusing-Oriented Art Therapy. Accessing the Body’s Wisdom and Creative Intelligence. London & Philadelphia: Jessica Kingsley Publishers.

Skov, V. 1987. Helteudvikling i parforhold. Vejle: Forlaget Inga.