Sinn og samfunn nr. 2 2017 s.14-15

 

Sinn og samfunn 2017 nr. 2 s.14-15

 

Kunstterapi for studenter

 

Tekst: Grethe Ettung

 

En av fem studenter sliter psykisk. Ensomhet, depresjon, stress og konsentrasjonsvansker kan gjøre livet vanskelig.

 

Det ønsket kunstterapeut Knut Omholt å gjøre noe med. I fjor vår inviterte han studentene inn i Rom for Helhet. Gjennom kunstterapi gir han dem mulighet til å ta i bruk kreative uttrykk som kan bidra til positive forandringer i livene deres.

 

Gratis tilbud

Omrisset av flere håndflater lagt oppå hverandre utgjør en tegning som henger på døra inn til salen hvor Omholt og studentene holder til på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås.

- Tegningen skal symbolisere at det vi opplever innenfor disse fire veggene skal forbli her, fastslår Omholt.

Tilbudet om kunstterapi gjelder alle studenter ved NMBU i alderen 18-35 år, og det er gratis å delta. Midler til å starte opp fikk Omholt ved å søke ExtraStiftelsen via Rådet for psykisk helse. Han samarbeider også med Helsestasjonen for ungdom og studenter i Ås. De informerer og rekrutterer til kurset.

- I tillegg opplyser vi om kurset via plakater rundt om og på diverse Facebook-sider.

Hittil har gruppene bestått av åtte til ti personer, flest kvinner, men også noen menn.

I forkant av kursstart inviterer Omholt til individuell samtale med hver enkelt.

- Det gjør jeg for å få vite litt om bakgrunnen deres, hvilke vansker de har og hvilke forventninger de har til kurset.

 

Den indre kritikeren

Når studentene kommer til time, blir de møtt med musikk, gjerne klassisk. Det skaper en egen stemning i rommet. Deretter følger en meditasjonsøvelse. Det kan for eksempel være å gå rundt i rommet og puste inn når en løfter høyre ben og puste ut når en løfter det venstre. Poenget med øvelsen er å fokusere her og nå og glemme alt annet.

Neste skritt er å introdusere tema for timen. Da er det slutt på musikken, fordi den kan legge for mange føringer i arbeidet.

- Ett tema er «den indre kritikeren». Den kritiske stemmen er jo en allmenn opplevelse, og det har mye for seg å ta tak i denne stemmen fordi den gir nedstemthet: «Du er ikke bra nok!» «Det du presterer er dårlig!» «Du kan ingen ting!»

Studentene blir først bedt om å male det de har lyst til. Arkene henges opp på en vegg. Deretter blir de bedt om å male eller skrive ned det den indre kritikeren «sier» om det de har malt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den ene tegningen viser det spontane uttrykket,

et bilde som studenten hadde lyst til å male.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I den andre tegningen viser hun hva den

indre kritikeren bidro med da den stemmen meldte seg.

 

Aha-opplevelser

- Når vi går inn i et tema, kan deltakerne få opp et indre bilde av det, men dette kan endre seg i arbeidet med å uttrykke det i kunstneriske medier. Vi arbeider i flere trinn, fra fornemmelse til bilde til ord, påpeker Omholt.

Å skrive ned det de erfarer gjennom en øvelse er bevisstgjørende og kan gi noen aha-opplevelser. Underveis i prosessen veileder Omholt dersom studentene står fast, men så langt det går skal de arbeide for seg selv.

- Skal de greie å få fram ulike sider hos seg selv, må de gjerne slite litt, derfor holder jeg meg i bakgrunnen. Men står de fast, begynner å gråte eller lignende, prater vi sammen om hva som kan gjøres videre.

Før øvelsen avsluttes forteller alle om sitt bilde og hvordan prosessen har vært. Hvor mye de vil dele står opp til hver enkelt.

- Ved å gjøre dette, vil de kunne oppleve at andre strever med mye av den samme problematikken, at de ikke er alene om disse opplevelsene, påpeker Omholt.

Til slutt samles de i en ring hvor alle kan komme med kommentarer eller spørsmål.

 

Verdien av prosessen

Omholt lar studentene uttrykke seg både gjennom tegning, maling og skulpturering.

Den kunstterapeutiske tilnærmingen egner seg godt for dem som synes det er vanskelig å gjengi følelser og tanker verbalt.

- Ved å lage noe konkret ut av situasjonen de er i, kan de betrakte den utenifra, fra ulike vinkler og prøve seg på ulike tilnærminger for å kunne bearbeide den. Når de arbeider på denne måten kan de få i tale sider ved seg selv som ellers ikke slipper til. På det viset kan de utvikle sitt potensiale, sier Omholt.

I tillegg til å undervise i kunstterapi er Omholt førsteamanuensis i lærerutdanningen ved NMBU. Han er dr.scient. innen samfunnsfag, har en kunstnerisk utdannelse innen sceniske og visuelle kunstfag, samt en diplomeksamen i kunstterapi.

- Det å være lærer og det å lede en terapigruppe er svært ulikt. Som lærer er det et fag som skal læres bort, mens i en terapigruppe er det prosessen som vektlegges, og den foregår på deltakernes premisser. Det er en utfordring å svitsje mellom disse to rollene. Det er overganger der som jeg må være svært bevisst på.

Å møte hver enkelt på hennes/hans premisser, kan være en utfordring.

- Jeg må unngå å tråkke over grensene deres. Jeg skal ikke gi for mye stimulans, men heller ikke for lite. Når noen strever, må jeg dempe tilskyndelsen om straks å ville gjøre noe. Jeg kan ikke ta noe for gitt, eller la meg lure av en deltaker ser trygg ut utenpå, mens han eller hun egentlig er ganske skjør inni.

- Det er utrolig givende å arbeide med disse gruppene. Den beste tiden er når studentene sitter dypt konsentrert, og når det er et samsvar mellom det øvelsen legger opp til og det de trenger å uttrykke, og når det skjer et skifte i opplevelsen av det som plager dem.

 

Gir ny energi

Når studentene har gjennomført kurset, tar Omholt en prat med hver og en.

- Da spør jeg hva de synes de har fått ut av kurset. Mange sier de opplever å se nye sider ved seg sjøl, at de setter seg nye verdier basert på det de har erfart, og at de har blitt klar over at det «den indre kritikeren» sier ikke er sant. De oppdager at flere strever med samme type problemer som dem selv, og de får energi til å begynne med andre ting.

Noen av studentene går hos psykolog eller har kontakt med psykiatrisk sykepleier, og har på den måten en form for sikkerhetsnett. De som ikke har det, men som ønsker en videre oppfølging, kan kontakte helsesøster.

- Jeg har et godt samarbeid med Helsestasjonen for ungdom og studenter, avslutter Knut Omholt.